Byens første lege

Forfattet 1967: Karl Halvorsen

Byens første lege

hvis ortopediske institutt og behandlingsmetode ble anerkjent i både inn- og utland

Som kjent var Lillehammer ikke noen ordentlig by da den ble grunnlagt i 1827. Det var som et såkalt kjøpstadsanlegg tilknyttet landdistriktet at den da fikk sin status og levet sine trengselsår inntil den i 1842, takket være den dyktige og dynamiske Ludvig Wiese, fikk ordentlige bymessige rettigheter som åpnet for større lykke og fremgang for det lille bysamfunnet.

Noen lege var det heller ikke her til å begynne med. Man måtte greie seg selv som best man kunne. Det var i 1829 at det ble en forandring på forholdene, da dr. Gunder Nielsen Kjølstad slo seg ned her. Denne på så mange måter særpregede personlighet har lenge hatt min interesse, ikke bare fordi han var byens første lege, men også fordi han, tross de få år han oppholdt seg her, på flere måter fikk tilknytning til byens historie og ved sin virksomhet ble kjent og omtalt både innenog utenlands. Når det dessuten etter atskillig leting har lykkes meg å komme på spor etter et sjeldent bilde (kanskje det eneste som eksisterer?) av denne fordums bylege for snart 140 år siden, har jeg funnet fornøyelsen av å sammenfatte noe av det biografiske materiale jeg har, i håp om at dette kanskje også kan ha sin interesse for andre enn undertegnede.

Slitsom ungdom

Gunder Nielsen Kjølstad var født 2. desember 1794 på gården Kjølstad i Modum. Han var den yngste av fire søsken. Foreldrene var alminnelige bondefolk. I 7-årsalderen fulgte han med i omgangsskolen gårdimellom og ble omtalt av sin lærer som en meget flink gutt og med en utpreget god hukommelse. «Han hadde hele regneboken i hodet.» Gutten ble konfirmert 14 år gammel av stedets prest Teilmann, kjent bl. a. som forfatteren av «Frukttrærskolen» og ellers kjent som ikke så lite av en rasjonalist, som hyllet den lære at «Jesus Christus var et inspirert menneske».

Fra sitt 9. år og under den senere skolegang måtte Kjølstad delta i gårdsarbeidet, og fra det 12. år, da skolegangen opphørte, ble det såvidt mye slit for den unge gutten som fra før av var svak og spedlemmet, at han ble satt tilbake i veksten. Heldigvis skjønte hans far at gutten hadde bedre anlegg på andre områder enn gårdsbruket. En tid etter konfirmasjonen ble han innsatt som omgangsskolelærer, men for å erverve seg flere kunnskaper, ble han sendt til en lærer ved Blåfargeverket. Her lærte han seg også å spille orgel og gjorde en tid tjeneste som organist. Han søkte seg til et seminar i København, men det lyktes ikke for ham å komme dit på grunn av adskillelsen mellom Danmark og Norge — som nettopp da var på trappene. Prosten Fr. Schmidt på Eker (riksdagsmannen og dikteren) fattet interesse for den kunnskapstørstige og fremmelige ungdom og foranlediget at han kom inn som en av lærerne ved Blåfargeverket. Men lærerfaget var imidlertid den unge Kjølstad mindre interessert i. Etter bare en vinter i dette yrket, finner vi ham som krambodlærling i Drammen. Hos hans prinsipal der, en pukkelrygget, gjerrig knark som behandlet ham som en hund og nesten plaget livet av ham, fikk han etter tre måneders umenneskelig behandling nok av sin plageånd og kom seg med nød og neppe bort fra denne slavedriver. Etter enda et år som huslærer ble han – mot sin vilje – kalt hjem til en omgangsskolelærerpost. Hjemme i bygden (hans far var da død) var han ikke velkommen, og mange kjenninger pekte fingre av ham som «en der stakk seg ut og stadig ville fly høyere . . .».

Hjelper i nøden

Han var nedfor og full av angst for fremtiden, da heldigvis presten Essendrop kom ham til hjelp. Av Essendrop ble han behandlet som en sønn og ble på prestens foranledning fritatt for lærerposten og istedet rådet til å ta preleminæreksamen for deretter å studere medisin. Dette råd var fristende for den unge Kjølstad, så meget mer som en liten arv etter foreldrene kunne hjelpe ham på vei et stykke, men han var også klar over at han under de studier som han på denne måte ga seg i kast med, ville gå glipp av en mer omfattende dannelse som ellers fulgte med et akademisk studium. Han måtte søke den korteste vei for å nå sitt mål. Det øvrige måtte han etter hvert se å innhente ved selvstudium, og det var også med beundringsverdig iver at han senere kastet seg over denne side av sin utvikling med bl. a. studier i litteratur og språk.

Ved presten Essendrops mellomkomst ble Kjølstad, ennå før han hadde tatt sin eksamen, ansatt som lønnet assistent ved amtssykehuset på Kongsberg. Her hjalp dr. Harberg ham videre i det medisinske studium og underviste ham også i latin og kjemi. Men alt dette tok på kreftene til den unge mann, som pådro seg en hodepine som fulgte ham gjennom hele det senere studium.

For Kjølstad ble det en hard avslutning på studiene, som endelig i 1820 ble avsluttet med preleminæreksamen. Som medisinsk studerende ble han av generalkirurg Thulstrup ansatt som konstituert kompanikirurg dels i Kristiansund dels i Skåne. Slik forholdene var for ham, måtte det ta sin tid før han fikk avlagt den medisinske embetseksamen. Dette skjedde først i 1827. Da giftet Kjølstad seg med sin forlovede Anne Dorthea Warncke hvis far var en stedsønn av kjøpmann Thurmann, som satte et hederlig minne etter seg i Christiania Waisenhus. I 1828 finner vi Kjølstad som kompanikirurg ved Det Hedemarkske Musketeerkorps og med bopel på Ringsaker. Et års tid etter nedsatte han seg som lege på Lillehammer. Her ble han til 1833, men flyttet derpå til Kristiansund, hvor han ble ansatt som stadslege. Klimaet på Vestlandet var ikke bra for familien, og allerede i 1835 gikk veien tilbake til Lillehammer, hvor dr. Kjølstad levde av sin praksis inntil han året etter fikk den ledige distriktslegestillingen her. Det var fra nå av at han begynte sin selvstendige kurmetode i ortopedi som i tiden fremover skulle gi ham berømmelse og anseelse både i inn- og utland, samtidig som han gikk i gang med byggingen av Kjølstadgården, en etter sin tid både vakker og stor bygning i hjertet av byen. Den var opprinnelig oppført av 3 tregårder flyttet inn her fra landet, altså ikke noe egentlig murbygg slik det kunne se ut for uinnvidde. Det hele var nemlig treverk, men belagt med 1/2-steins mur utenpå. Det skal være den brave bysborger Knud Morterud, entreprenør, brukseier og kjøpmann (1797–1874), som skal ha stått for oppførelsen av denne ganske anselige bygning på hjørnet av Storgaten og Jernbanegaten.

Berømt institutt

Det ville føre alt for langt om jeg her skulle berette nærmere om Kjølstadgården og hva den i over et sekel har rommet av interessant byhistorie. Dette har jeg forøvrig i store trekk fortalt om før, så jeg vil her bare få innskrenke meg til å minne om at dette historiske sted gikk sin undergang i møte under den voldsomme brann 22. november 1960 og med totalskade på bygningen. Men den har på sett og vis reist seg som en fugl Fønix av asken i det vakre bygg som nå ligger der, takket være en arkitekt med sans for utseende og proporsjoner. Det var altså her i den gamle ærverdige bygning at dr. Kjølstad opprettet sitt viden om kjente ortopediske institutt. Fra samtidens aviser og ikke minst i medisinske tidsskrifter

både i inn- og utland foreligger en lang rekke anerkjennende uttalelser om den virksomhet som her ble drevet.

I sitt institutt hadde dr. Kjølstad plass til 12–14 pasienter, og de kom fra alle kanter av landet. Som det fine og forståelsesfulle menneske dr. Kjølstad var, hadde han bestemt at det alltid skulle være én av de uformuende pasienter som skulle ha både gratis opphold og pleie hos ham.

Utenlandske leger besøkte hans institutt, og han fikk elever i sin nye og oppsiktsvekkende metode bl. a. i Tyskland. På flere skandinaviske naturforskermøter på denne tid ble hans metode omtalt i foredrag og ved demonstrasjoner av gipsavstøpninger og annet materiale.

Om det til å begynne med leilighetsvis kunne heve seg røster av kritisk art mot hans behandlingsmetoder, forstummet disse etter hvert som flere og flere konkrete beviser om gode resultater forelå. Landets fremste leger gikk god for hans kurmetoder og anbefalte hans behandlingsmåte som den eneste brukbare. For å sitere en uttalelse fra pressen noen år etter opprettelsen av instituttet: «Hva han uavbrutt i en så lang tid, med utholdenhet og troskap har arbeidet for, ser han således etter våre forhold anerkjent, og den sak til hvis fremme han har ofret sine krefter, grunnfestet i opinionen. Rundt om i landet vil hundreder der har gjennomgått hans ortopediske kur, bære vitnesbyrd om dens velgjørende virkning.»

Men hva var det nå hans kur gikk ut på?

En «hemmelig» metode

Det berettes fra denne tid at dr. Kjølstad til å begynne med bevarte sin behandlingsmåte som eņ hemmelighet og tok løfte av sine pasienter om inntil videre ikke å røpe noe av kurmetoden. Noe senere finner vi imidlertid i byens avis «Lillehammer Tilskuer» en bekjentgjørelse hvor han løser sine

pasienter fra dette løfte.

Nå har ikke undertegnede noen forutsetninger for nærmere å uttale seg om prinsippene ved dr. Kjølstads behandlingsmåte, men vil i stedet få referere til noe av mitt kildemateriale, som kanskje kan gi noen holdepunkter omkring hans kurmetode.

Som spesialist i ortopedi ble det ikke minst ryggskader, skavanker i ryggsøylen som dr. Kjølstad tok seg av. Det leitet vel også mer på ryggene i gamle dager, og mange var det vel også som fra fødselen av kunne ha en deformert rygg. Hans metode ble på legehold betegnet som «selvretningsmetoden», og som et middel til å oppnå resultater, benyttet han bl. a. en del apparatur og «maskiner» som ble laget etter hans tegninger. De illustrasjoner som følger denne artikkel gjengir bare et par av de «maskiner» han lot benytte. Han skal ha hatt et større «arsenal» av slike ting. Jeg skal ikke driste meg til å kommentere disse apparater, men bare få føye til at de for våre øyne i dag kanskje tør fortone seg noe merkverdige, ja, ved første blikk endog litt avskrekkende. — Kombinert med disse apparater besto kuren også i daglige legemlige øvelser, men det er verd å merke seg at det ikke ble bare med disse fysiske sider ved kuren. Det er nemlig flere beretninger fra hans institutt som kan bekrefte at dr. Kjølstad også må ha vært ikke så lite av en psykoterapeut. For bare å nevne en uttalelse fra en av datidens leger, dr. Carl Thv. Schjøtt i «Ugeskrift for Medicin og Farmaci» for 1842: «Bidrag til kunnskap om dr. Kjølstads behandlingsmåte av skjevheter i ryggraden», – hvor forfatteren omtaler den psykiske behandling som pasientene er gjenstand for i forbindelse med de legemlige øvelser, hvorledes «herr Kjølstad søker stadigen ved oppmuntrende og belærende samtaler å vinne de sykes tillit, og ved grunde hentet fra religionen og moralen å inngi dem trøst og håp om en lykkeligere fremtid».

Dr. Kjølstad ble omfattet med stor kjærlighet og høyaktelse, ikke bare som en ansett spesialist i ortopedi, men også som et

elskverdig og sympatisk menneske som på alle hold bestrebet

seg for å gjøre det beste for sine medmennesker.

Under det harde arbeide med sin utdannelse ble det mindre

tid til å tilegne seg noe av det akademiske dannelsesnivå som

hørte med. Etter at han senere hadde tatt igjen det forsømte,

lot han det ikke være med det, men fant at de gode erfaringer

han hadde samlet, også måtte komme hans pasienter til gode.

Disse kom jo fra alle samfunnslag, og noen homogen masse hva dannelsestrinn og omgangsformer angikk, var det vel ikke. Dr. Kjølstad, som av egen erfaring hadde et åpent blikk for disse forhold, forsømte derfor aldri å vekke de respektive pasienters forståelse for det verdifulle ved høvelig opptreden, gode manerer – kort sagt, almen dannelse.

Rørende eksempel på pasienters beundring

Et par pasienter i «Opland-Tidende» for 1840 omtalte hans virksomhet i så begeistrede ordelag, ja, så sterkt, at dr. Kjølstad fant seg beføyet til å oppfordre vedkommende til å bevitne at han ikke på noen måte hadde påvirket dem til en slik uttalelse, noe de også var villig til å bekrefte. De hadde bl. a. fremhevet at «ved siden av de velsignelsesrike resultater i legemlig henseende, kan hans institutt like så meget i åndelig henseende kalles en oppdragelsesanstalt for hans pasienter, idet han ved fornuftige religiøse og moralske samtaler innvirker på deres forstand og hjerte, så de kommer ut derfra både som helbredede og som fint dannede mennesker». (!) Ingen dårlig attest fra pasienter.

Humanisten

Ved siden av sin legegjerning viste dr. Kjølstad også på andre områder omsorg for sine medmennesker. Det gjaldt bl. a. mange ulykkelige forhold som på denne tid gjorde seg gjeldende i forbindelse med den frie brennevinstilvirkning og det stigende misbruk av varen, ikke minst blant de dårligst stilte i samfunnet. Dr. Kjølstad gikk energisk inn for å motarbeide dette omseggripende misbruk av brennevin og tok selv initiativet ved å starte «Lillehammer Måteholdsselskap», stiftet 27. mai 1840. Han ble selv den første formann. Av lovene til foreningen fremgår det at dr. Kjølstad, som den liberale mann han var, ikke ønsket å knesette noen bestemmelse om total avholdenhet, et standpunkt som vi finner nærmere uttrykt i paragrafen om at «det ved festlige anledninger kan nytes 1/2 flaske rødvin eller 2 drammer (kubikkinnholdet av drammene dog ikke nærmere fiksert !), og at noe varmt drikke av øl, det såkalte Eierbier eller andre saker uten tilsats av brennevin eller spiritus i så henseende fortrinligt er å anbefale». Prinsippet var med andre ord at ingen måtte drikke seg full. Foreningen fikk mange medlemmer, — som det het: «ikke bare blant simple folk, men også innenfor det mer dannede lag av befolkningen». Navn som distriktslege Baumann, doktor Wetlesen, rektor Lange og adjunkt C. N. Rønneberg finner man senere – omkring 1850 — som medlemmer av måteholdsselskapet.

Fikk statsbidrag

Det ble dessverre ikke så lenge dr. Kjølstad hadde sitt opphold her på Lillehammer. Han søkte og fikk avskjed i nåde fra distriktslegestillingen i 1845 og hadde da allerede flyttet med sitt institutt til Christiania (på hjørnet av Wergelandsveien og Holbergsgate) — og senere, det var i 1857 – til Eidsvoll. At hans ry som spesialist i ortopedi hadde befestet seg, ga bl.a. Stortinget et tydelig uttrykk for, idet han i 1848 ble bevilget et bidrag på 1500 Spd til instituttets fremme og fra 1853 et bidrag på 240 Spd årlig i form av pensjon.

I Bergen ble i 1869 opprettet “Chr. Stokstads Ortopediske Institutt” som fortsatte dr. Kjølstads metode.

Dr Gunder Nielsen Kjølstad døde på Eidsvoll i 1860, - vi kan vel si, som en verdig disippel av gamle Hippokrates.

Et par av de apparater som ble brukt ved dr. Kjølstads ortopediske institutt, laget av hans assistent Christen Knipen etter tegning av og i samarbeide med dr. Kjølstad. (Se ogsá s. 18.) Om apparatene for oss i dag kan se noe underlige ut, er det ihvertfall en kjennsgjerning at de bragte gode resultater.