World Jamboree 1975

Kilde: Fjell og Vidde 1976 (Den Norske turistforening)

12 500 gutter til fjells
«Hiken», verdensspeiderleirens største opplevelse
Stein Løvold

I den første uken av august 1975 ble den 14. verdensjamboreé for speidere avviklet på Jørstadmoen. 17 000 gutter fra over 100 nasjoner deltok.
Jamboreé er et velkjent speiderord. Det er hentet fra indianersproget og betyr «en stor, glad fest». De fem nordiske land gikk sammen om å arrangere denne storleiren under mottoet: «Five fingers one hand». Mottoet gjaldt vel så meget de fem verdensdeler som de 5 nordiske land. En rekke arrangementer tok sikte på å realisere Verdensbrorskapsidéen. Viktigst var kanskje «hiken» der gutter fra forskjellige nasjoner skulle gjennomføre en fjelltur med overnatting.
«Hike» er en leiraktivitet som er like gammel som speiderbevegelsen selv. Likevel er det første gang en Verdensjamboreé har hatt denne aktivitet på programmet. På hike skal patruljene legge ut på en 24-timers tur i ukjent terreng, tilbringe natten under åpen himmel uten telt og med et minimum av utstyr. Spesielle oppgaver løses under Veis.
Hensikten med hike generelt er å trene speidere til å klare seg under enkle forhold. Nordjamb-hiken spesielt hadde også som målsetning å utvikle internasjonal forståelse og personlig vennskap: Med dette for øyet ble patruljene satt sammen av gutter fra forskjellige nasjoner; 8 i hver patrulje. I de aller fleste tilfellene hadde minst 7 av guttene forskjellig nasjonalitet. Om ikke alle kunne snakke sammen, så ble det en viss kontakt allikevel. En 14-årig greker hadde som flere andre problemer med de to offisielle leirsprog, engelsk og fransk. For resten av patruljen var hans tale fullstendig gresk! Men som den danske patruljeføreren hans sa efter hiken: «Jeg tror han har hatt en fin tur, for han ga fra seg godillåter hele tiden!»

2.jpeg 
De fleste var dyktig slitne etter varme dager i blautmyr og kjerr i Gausdal Vestfjell. Foto: A-foto.

Guttene kunne selv velge mellom ruter av forskjellig vanskelighetsgrad. Tilbudene var delt i fire kategorier, fra lette ruter under 12 km til 3 mills turer utenom allfarvei. Det var overraskende nok størst efterspørsel efter de vanskeligste rutene. De fleste var da også dyktig slitne efter varme dager i blautmyr og kjerr i Gausdal vestfjell. Mest slukøret var kanskje Formosa-kineseren som Aftenpostens utsendte møtte ved nedstigningen til Flaksjølia. Han strakk ut hånden for å hilse, sukket: «My very tired», og vaklet videre, glassaktig i blikket og uten og snu seg. Usedvanlig til fots var derimot en gutt fra California som tråkket på et vepsebol. Lett og luftig som en ballerina danset han oppover fjellsiden med en sverm av illsinte stupbombere hengende efter seg. De fikk inn noen treffere før han fikk ristet dem av seg. Fra sekken halte han opp et eller annet som han påsto var effektivt mot ormebitt, smurte det på og ruslet videre.
Takket være EDB klarte arrangørene på en natt å stokke de vel 12 000 efter nasjon og rutevalg. Kvelden før hiken møttes så de åtte guttene i patruljen for å bli kjent og for å snakke om utstyret. Ansvaret for denne sammenkomsten var overlatt til hikepatruljelederen, som var en nordisk speider mellom 14—18 år.
Utenlandske ledere var på forhånd skeptiske til hike i norske

3a.jpeg
Patruljene ble kjørt ut med buss, og «strødd» ut på forskjellige steder langs fjellveiene. Foto: Svein Løvold.
fjell, spesielt da de fikk høre at voksne ledere ikke skulle delta sammen med guttene. Strengere krav enn hva som er vanlig ved norske leire ble derfor stilt til sikkerhet og samband. På verdenskonferansen på Filippinene i 1971 ble den norske representanten spurt om det kunne bli tyfon i Norge. Svaret var: «Nei, men det kan bli Snevær !»
Samtlige av de 650 norske leirdeltagere måtte være patruljeførere på hiken. Det sier seg selv at ikke alle disse var like dyktige ledere. Mange av de utenlandske speidere var efterpå glade for dette, fordi hiken da nettopp ble en praktisk gruppeoppgave der alle hadde ansvar og der vanskeligheter måtte løses i fellesskap.
Fra enkelte hold ble det for leiren rettet kritikk mot et slikt gigantarrangement som denne hiken. Stikkord som økologi og naturvern ble trukket inn. Det har ikke kommet noen slik kritikk efter hiken. Dette har sin forklaring i at kritikerne ikke kjente opplegget godt nok på forhånd. En del av målsetningen med hiken var å vise utlendingene hva nordiske speidere forstår med hike: Klare seg selv og oppleve naturen. For å unngå køgåing måtte patruljene spres mest mulig. Hikeområdet dekket 4000 km * fordelt på 12 fjellområder i Gudbrandsdalen, Gausdal og Espedalen; fra Nevelfjell i syd til Ramstindan i nord, fra Imsdalen i Øst til LangSuen i Vest. Kinnkjølen, Synnfjell, Ormtjernkampen — Djuptjernkampen. Skeikampen, Gausdal Vestfjell, Ongsjøfjell og Espedalsfjellene, — tillsammen 235 forskjellige ruter som hver maksimalt ble gått av 3 patruljer i hver hikeomgang.
Patruljene ble kjørt ut med buss, og «Strødd» ut på forskjellige steder langs fjellveiene. 200 busser gikk i skytteltrafikk, og sjåførene gjorde en fremragende innsats. For mange av speiderne Var bussturen en stor opplevelse i seg selv, spesielt Veien opp til Revsjø og Liomseter.
Som regel ble bare en patrulje satt av på hvert sted. Guttene hadde med seg kart og kompass og en beskrivelse av ruten. Ellers var de overlatt til seg selv og de norske høyfjell. Minst et sted før de skulle overnatte sjekket patruljen av på et kontrollpunkt. Her var det foruten førstehjelpskyndige speiderledere også radiosamband med leiren. En slik internasjonal hike hadde ikke vært mulig uten hjelp fra Hærens Sambandsskole på Jørstadmoen. Skolen hadde plassert over 56 sambandsstasjoner ute i terrenget. Hikeledelsen i leiren hadde således en nitid kontroll over utviklingen.
Lokale hjelpekorpsfolk var stasjonert i Gudbrandsdalen og Espedalen. De behandlet lettere skader og tok seg av transport av skadete. 57 tilfeller ble registrert. En skadefrekvens på ca. 1/2 % var under det leiren hadde daglig. Det dreide seg i Vesentlig grad om ledd-skader og maveonde.
Ingen alvorlige uhell inntraff, selvom enkelte radiomeldinger i første omgang kunne virke skremmende: Sent på kvelden ble det meldt om en filipiner med brukket kne. RedningSpatruljen tok seg frem natterstid i ulendt terreng mellom Liomseter og Grytlia. «Bruddet» viste seg å være en filipens ! Kontroll posten ved Flaksjøen fikk melding om en araber som «lå og døde» på toppen av Dynjefjell. Da førstehjelpsfolkene nådde frem en kort stund efter, lå gutten og SOV, — litt sliten, men ellers bra!
Varmen og det fine været gjorde nok sitt til at mange ble så
slitne. På den annen side var arrangørene aldri engstelige for patruljer som kom sent frem. Utstyret var jevnt over meget bra. Fes og lakksko og soveposen rundt halsen var det mest eksentriske som ble observert. Som ansvarlig for hiken var jeg en tur uti terrenget med pressen. Midt inne på vidda møtte vi en neger fra Kenya, sort som Afrikas tropenatt. På spørsmål om å få se soveposen hans, dro han smilende opp en lakenpose ! Vi spurte om det ikke hadde vært en mager beskyttelse mot nattens 4° C. Vår sorte venn ristet smilende på hodet, og forsikret oss om at det ikke var noe å snakke om mot de afrikanske høysletter natterstid!
Gutter som var kommet vekk fra patruljen var det hikekomitéen fryktet mest. Det ble registrert enkelte slike akterutseilinger, men takket være radiosambandet ble disse situasjoner klarert relativt raskt. Mest graverende var en «tøff» amerikaner som syntes tempoet opp til Ongsjøfjellet ble for sakte. Han brøt alle sikkerhetsregler og la ivei alene innover mot Leppeskaret, der han heldigvis ble fanget opp av en annen patrulje. Det er i slike situasjoner at uhell lett kan skje.
Hvis patruljen ville, kunne den underveis løse en eller flere oppgaver. Mest populært var besøk på en seter i drift. Over 70 % av patruljene kom innom en slik seter. Det var nok flere enn budeia på Bølister som lurte på om det var internasjonalt lemenår! Budeia på Toftseter nord av Ormtjernskampen, var en god representant for standen. Hun svinset rundt og forklarte og pekte så selv asiater måtte få et inntrykk av hva godt gammeldags norsk seterStell innebar.
De fleste rutene passerte et trigonometrisk punkt. Her var det enkel triangulering og vardebygging. Naturvern er en aktivitet internasjonal speiding er svært opptatt av. Oppgaven her var å registrere spor efter mennesker i fjellet. De fleste utlendingene var imponert over relativt urørt natur, og spesielt fremhevet mange det fantastiske ved å kunne drikke friskt, klart fjellvann.
Som basis for naturstudier hadde Det Beste trykket en farvefolder spesielt for hiken. Hermed kunne de som var spesielt interessert i planter eller dyr få bakgrunnsmateriale.
Ved siden av de generelle oppgavene var det også oppgaver som knyttet seg til lokale fenomen som nikkelgruvene i Espedalen, vegetasjonen i Ormtjernkampen nasjonalpark, rensdyrgraver og geologiske forhold, spesielt spor fra siste istid. At Jesus skulle komme til Helvete var nok en overraskelse for mange, — det får så være at Helvete ligger i Espedalen og at Jesus Maria kom fra Venezuela

7.jpeg
At Jesus skulle komme til Helvete var nok en overraskelse for mange, – det får så være at Helvetet ligger i Espedalen og at Jesus Maria kommer fra Venezuela. Foto: Ola Sorhus.
Patruljene løste også oppgaver som ikke var planlagt: Ved Breidtjønnbu ble en eldre fotturist med hjertefeil hjulpet, og i Espedalsfjellene ble en ku reddet fra å drukne i en myr. Lensmann og dyrlege ble varslet over radio.
En gammel speiderregel sier at du bare skal efterlate to ting efter en leir.
Det første er: Ingenting.
Det andre er: En takk til eieren.

Vi håper at det er minst mulig spor igjen i fjellet efter de 12 000. Tilslutt en takk til alle dere fjellfolk, fastboende eller ferierende, som var med på å gi gutter fra hele verden en opplevelse de sent vil glemme. «Er det lenge til neste fjelltur i Norge?» var den stående replikk efter hjemkomsten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar