Verkedoktoren Christen Knipen

Forfattet 1967: Karl Halvorsen

«Verkedoktoren» fra Fåberg – kjent i sju prestegjeld

I forbindelse med foranstående artikkel om dr. Kjølstads korte, men velsignelsesrike virksomhet på Lillehammer tør det kanskje ha sin interesse å fortelle litt om et par av bygdens egne folk som var knyttet til instituttet under dr. Kjølstads ledelse. Den ene er Christen Halvorsen Baardseng som var født på Baardseng i Fåberg (ute ved riksveien nær Brøttum) i 1802. Han arbeidet seg frem på lignende måte som dr. Kjølstad og var ansatt hos ham en tid som assistent. Baardseng tok i 1836 medisinsk eksamen og døde som eskadronskirurg allerede i 1846. Han døde hjemme på sitt fødested i Fåberg. Baardseng var gift med Agnete Skoug.

Det fortelles at hans kirurgiske instrumenter, samt hans uniform, ble taksert til 29 Spd. ved hans død. Men da det ved auksjonen ikke kom noe bud på sakene, overtok hans hustru tingene etter takstsummen. Det var vel ikke akkurat slike ting folk hadde bruk for til daglig, selvom det blant «redskapen» også fantes drabelige tenger for tannuttrekning som også hørte til doktorens praksis. Gårdbruker Olaf Baardseng har fortalt meg at disse tenger fremdeles skal være tilstede – ute på Brøttum — og at de også titt og ofte etter dr. Baardsengs død har gjort sin tjeneste ute på bygden. Baardseng antydet også at det i sin tid hang et bilde av den gamle eskadronskirurg i offisersmessen på Gardermoen. Noe portrett eller andre nærmere data har jeg dessverre ikke hittil kommet over. Derimot er det atskillig mer å berette om den andre sambygdingen. Det gjelder den unge gjørtler fra N. Ål i Fåberg, han som uten forutgående kunnskaper udi medisinen, men ellers utstyrt med godt vett og et eventyrlig fint håndlag, ble en av dr. Kjølstads assistenter.

Dette ligger nå ca. 135 år tilbake i tiden. Denne mann ble med årene minst like kjent og aktet her i distriktet som dr. Kjølstad selv. Om det så langt fra er kastet noe glemselens slør over hans navn og virke, syns jeg at det her, i forbindelse med dr. Kjølstad, kan være på sin plass å trekke opp igjen et lite portrett av denne interessante skikkelse. Hans navn er

Christen Knipen

Hvorledes det nærmere kunne ha seg at han ble dr. Kjølstads betrodde assistent, har jeg dessverre ikke kunnet bringe på det rene. Derimot har jeg ellers mange pålitelige beretninger omkring denne merkelige mann, for noe utenom det alminnelige må han tydelig ha vært, så meget mer som en erfaren lege som dr. Kjølstad hadde fattet tillit til og tro på ham, lot ham gå seg til hånde og lærte ham opp i legehjelp.

Som den kloke og netthendte kar Christen Knipen var, ble noen av hans første – og forsåvidt også senere oppgaver hos dr. Kjølstad, å konstruere og forarbeide de forskjellige apparater som ble benyttet ved doktorens ortopediske institutt. Men han må nok også ha innsuget atskillig erfaring om de forskjellige sykdomsbilder i sitt samvær med sjefen, der han daglig gikk ham til hånde som en – ihvertfall etter den tid — fullgod assistent.

Erindringer og historier om Christen Knipen og hans virksomhet er tallrike og lever ennå på folkemunne utover distriktene. Hans navn ble kjent i sju prestegjeld, som det het. Etter all sannsynlighet hadde veien frem til fullbefaren lege ligget åpen for ham hvis han hadde tatt ved et tilbud om økonomisk hjelp til studiet. Selv var han uten midler. Kanskje har han funnet det usikkert hvorvidt tilbudet kunne strekke til, eller det kan også være riktig som det er fortalt, at han fant det

uvisst og vågsomt med et slikt fremmed liv i hovedstaden. Det er vel temmelig sikkert at det her – dessverre – gikk et lovende legeemne tapt.

Det ble altså ikke så mange år Knipen arbeidet hos dr. Kjølstad, som allerede i 1844 flyttet sitt institutt til Christiania. Men i mange decennier etterpå drev Knipen sin helbredelsesvirksomhet her i distriktet med de kunnskaper han hadde ervervet og innenfor det område som han ikke akkurat «trengte brev på». Det var heller ikke bare de tobente skapninger han tok seg av. Han var like navngjeten som dyrlege. Fra nær og fjern var han søkt, og få eller ingen reiste skuffet hjem etter et besøk hos ham.

Det sted hvor Christen Knipen hadde sitt hjem ute i N. Äl, heter Knipen den dag i dag. På nøyaktig de samme tufter, like sønnenfor Lunde gård på øvre siden av Gamleveien, har min gode kjenning Gudbrand Fliflet – historiker på sin hals – nå sitt vakre hjem. La meg her få innskyte at Gudbrand Fliflet, som Knipens nærmeste nabo i forna dager, kjente ham særdeles godt. Med et langt liv bak seg, med sin store viten om bygdens historie (ingen nålevende kjenner den bedre), og støttet av sin imponerende hukommelse (leksikonhjernen), kunne Fliflet skrevet en langt fyldigere beretning om Christen Knipen enn jeg formår. Men Fliflet er trolig så dypt begravet i alt annet stoff, at det tør være liten anledning for ham til nå å kaste seg over også nærværende emne. Du får altså, kjære Gudbrand, ha meg unnskyldt at jeg her på denne måte tråkker litt i bedene dine i et forsøk på å tegne et bilde av din gamle nabo Christen. La meg samtidig få takke deg for de detaljer som du i denne forbindelse og ved hjelp av din «klisterhjerne» har kunnet verifisere! *)

Uttrykket «gammel nabo» skulle holde godt, for gammel ble Christen Knipen. Han må ha forstått å skjøtte bra også om sin egen helse, for han ble vel 1001/2 år gammel, født i en på mange måter hård vinter, den 13. januar 1812.

Christen Knipen hadde flere barn, blant dem var en av byens første gartnere, Børre Christensen, hvis gartneri ennå drives av hans barn. Enda videre kan vi følge denne sterke slekt til barn og barnebarns barn. Jeg vil her få nevne som kanskje mer enn et rent tilfelle, at en av barnebarnsbarna er kirurgen, overlege Arne Haakenaasen.

Fra gjørtler til «doktor»

Som fortalt i foregående artikkel om dr. Kjølstad, flyttet han i midten av 1840-årene sitt institutt til Christiania, og dit fulgte også Christen Knipen med. Ved instituttet der kastet han seg over en masse legebøker ved siden av sitt arbeide med doktorens apparater og assistanse på annet hold. Men den gode Christen kan nok ikke ha vært i særlig sterk favør av  bymiljøet, for etter en tid reiste han tilbake til sitt hjem Knipen i Fåberg, hvor han ennå i 60 år skulle fortsette sitt virke, i navnet som gjørtler, men i gavnet som dyrlege og «doktor». Her i Nordre Ål i Fåberg var gjørtlervirksomheten lenge drevet i stor stil, et håndverk som var rikt representert, kjent langt ut over bygdens grenser for fagmessig dyktighet og kvalitet. Av distriktets mange gjørtlere er det ennå én tilbake av de gamle gjørtlergenerasjoner i Fåberg, nemlig gjørtler Knutrud, som ennå driver dette fine håndverk i et gammelt, morsomt verksted i Gamleveien.

Men det ble nok ikke så megen tid for Christen Knipen til å fortsette gjørtlervirksomheten, for han ble fort navngjeten for sitt annet metier. Folk kom og folk sendte bud etter ham fra de lengst bortliggende gårder i Fåberg, Gausdal og Fron, ofte ennå lenger vekk. Christen sa aldri nei og dro avgårde både dag og natt. Liten betaling tok han også. Hjemme kunne han ofte ha så mange pasienter, at stuen hans var full av folk som på et venteværelse.

Foruten verk behandlet han også rosen, benbrudd og leddvridninger. Legene hadde riktignok en tid ikke noen særlig fidus til denne ulærde kollega, men med de erfaringer som viste seg, bedret forholdet seg etter hvert, og det hendte mer enn én gang at legene selv sendte folk til Christen. Casus av indremedisinsk art ville Knipen fornuftigvis ikke innlate seg på.

“Verkedoktoren”

På gården Olstad i Vestre Gausdal var det engang en kar som hadde en slem verk og hadde sendt bud etter en lege som kom og skar i verken. Den syke ble imidlertid verre istedenfor bedre. Da ble det sendt bud etter både Vis-Knut og Christen Knipen samtidig. Da Christen kom til gårds, var alt Vis-Knut kommet. Christen trodde det var doktoren som var inne hos den syke og gikk derfor inn i et annet rom.

Vis-Knut, som heller ikke hadde sett Christen, sa da til pasienten: «Du kan holde deg til ham som er i stuen, han greier det nok.» Så fikk Christen komme til, og han greide også saken.

Det var særlig utvendige tilfeller av betendelser og verk han fikk mest å gjøre med. Det var jo også nokså meget av slike plager i eldre tid utover bygdene. Ikke hadde man vår tids viten hverken om infeksjoner eller antiseptikk, enn si nåtidens antibiotika. Det skulle ennå ta ca. 100 år før den engelske lege Alexander Fleming oppdaget penicillinet. Hvordan Knipen allikevel på en så mesterlig måte og sikkert med primitive midler, kunne greie å «fikse» alle de verkbetente hender og føtter, skulle det vært interessant å vite nærmere om. Vel hadde han lært hos dr. Kjølstad det som dengang var å få vite om sår, verk og antiseptisk behandling m. v., men like sikkert er det vel at han hadde meget av det som blant hestekarer heter «auge for gamp», og det vi her kunne kalle «auge for verk». Han var med andre ord spesialist på dette område. At det nok måtte være så, tør kanskje andre sannferdige historier fortelle litt om. De er både nedtegnet og bevitnet.

Gausdølen som fikk beholde hånden

En av byens gode borgere på den tid avla et besøk hos Knipen og fikk kurert seg for en slem verkefinger. Akkurat samme dag var det også en gausdøl der, som også ble behandlet av Knipen for en stygg verk inne i den venstre hånden, og «denne så fæl ut», sier min beretter. Gausdølen hadde bodd i losji en tid nede i byen hos madam Braastad i hennes lille gård, der kjøpmann Lisødegaards gård senere ble reist. Gausdølen hadde i lengre tid gått til behandling hos dr. Poppe, som dengang var distriktslege her. Istedenfor at hånden ble bedre under behandlingen, utviklet den seg stadig verre (uten dermed å laste doktoren for det). Men en dag sa dr. Poppe til pasienten at «i morgen får du komme opp på sykehuset, så skal vi ta hånden». Men vår gode gausdøl som hadde «hørt hitti» Knipen og hans kunster, tenkte at det kunne ikke skade om han ihvertfall gikk opp til ham og viste ham hånden. Han så gjorde, og Knipen lovet å se nærmere på fordervelsen, hvis gausdølen ville legge seg inn hos ham noen dager. Det fortelles at kuren skulle vært hård, men Knipen greide, kort fortalt, også dette slemme tilfelle, så gausdølen etter noen dager glad og tilfreds kunne reise hjem med en frisk og førlig hånd.

«Beinet e mitt,» sa saksumdølen

Andr. Myhrengen, som for godt og vel et par menneskealdre siden var kirketjener i Saksumdalen, hadde ved en anledning hugget seg stygt i kneet og ble brakt til Amtssykehuset, som det dengang het her. Der ville doktoren ta foten, men da svarte Myhrengen: «Beinet e’ nå mitt det da, og det vil je ha me meg hemat.» På sykehuset måtte man til slutt la ham, på egen risiko, beholde benet og få reise hjem. Men da det ble temmelig ille med foten, sendte Myhrengen i sin nød bud på Knipen, og denne lovet også å gjøre ham god igjen, hvis pasienten ville være brydd med straks å komme hjem til ham. Det gjorde saksumdølen, og Knipen greide også denne alvorlige historie til fullkommenhet. Min hjemmelsmann, som ved en senere anledning mange år etter fulgte Myhrengen til fots på en 3 timers tur fra Vingrom til Saksumdalen, kunne fortelle at det manglet ikke noe på fotlaget til Myhrengen, det måtte eneste være en antydning til at han trakk litt på foten.

Også benbrudd var Knipen en mester i å ordne opp med. Den avholdte og dyktige gausdalslege dr. Mathiesen, som ved en anledning hadde sett resultatet av et komplisert benbrudd «satt sammen igjen» av Knipen, bemerket med tydelig anerkjennelse overfor dette fine svennestykke, at bedre kunne han ikke selv ha greid det.

Sine kunnskaper i anatomi, om enn begrensede, hadde Knipen fra dr. Kjølstad, og det må vel sies at han også forsto å forvalte disse pund godt.

En personlig erindring

Født innenfor dette århundre, er det for meg ganske pussig å tenke på nå – vi skriver år 1967 – at jeg faktisk har snakket med denne gamle hedersmann, som er født så langt tilbake i historien som 1812. Hermed henger det slik sammen: Det var en søndags morgen, våren 1910 at hans sønnesønn, min nabo og gode barndomsvenn Bjarne Christensen sammen med min eldre bror og meg vandret avsted opp til Knipen for å hilse på gamle Christen, som da var 98 år. Mens vi ruslet opp den siste vesle bakken der han hadde sitt beskjedne lille hjem, plukket vi nyutsprunget blåveis som vi ville overrekke ham. Christen var kjekk og i fin form. Det eneste som det skortet litt på, var hørselen, hvilket jeg festet meg ved av den grunn, at da husets kvinner meldte for Christen at «her kommer noen smågutter med blåveis til deg», svarte han, kan jeg huske: «Det er ikke b l å b æ r så tidlig på våren.»

Da vi kom inn i rommet hans, var ikke Christen ferdig med morgentoilettet sitt, men satt i sengen og barberte seg. Det var ikke med noen barberhøvel eller elektrisk barbermaskin, skal jeg hilse og si. Nei, han satt med sin kvasse kniv i hånden og barberte seg – u t e n  s p e i l, et frapperende syn for en liten gutt som jeg da var. Jo, det var kar som var stø på hånden og kunne føre en kniv! Denne erindring, dette bilde av Christen Knipen sitter ennå som en evig fotografiplate på øyets netthinne.